tirsdag 30. desember 2014

Fasandreperne – Jussi Adler-Olsen

Bok to i serien om Carl Mørck og Avdeling Q skuffer ikke. Det er ikke uten grunn at denne har blitt filmatisert.

Jeg har blitt svært glad i Carl Mørck. Han er herlig dyster og som oftest ufrivillig morsom. Selv om han er en ganske forhatt politietterforsker som er stuet unna i polithusets kjeller, med sin egen avdeling, er han «god på bunnen». Eller, han har noen få mennesker i sitt liv som han trykker til sitt bryst. Du får følelsen av at han på et vis er motvillig lojal, men allikevel, dette er en mann du vil ha med deg i krigen. Så, når man etter hvert har lest noen bøker med denne karakteren, blir hver bok som et kjært gjensyn.

Her er forlagets omtale:
«I 1987 blir et søskenpar myrdet. Etterforskningen peker mot en gruppe kostskoleelever, men saken henlegges inntil en av de mistente tilstår ni år senere. Kriminalinspektør Carl Mørck begynner å grave i materialet og oppdager at noe er galt».

I starten av posten beskriver jeg Carl Mørck, men man skal heller ikke glemme hans herlige kollega Assad. Assad skaper mye av den tross alt morsomme stemningen i bøkene. Selv om han ikke er politi, så aner vi hele tiden at han har en bakgrunn som gjør han svært kvalifisert. Det kommer aldri helt frem, det bare ligger der som en antydning, og både vi som leser og etterforsker Mørck blir ganske nysgjerrig etter hvert.

Men så, til bokens handling. Kostskolegjengen er en liten gruppe gutter/menn og ei jente. De vokser opp sammen i kostskolemiljøet. Alle med hver sin bagasje, formet og preget av fraværende og til tider brutale foreldre. I Clockwork orange-stil legger de ut på en voldelig vei. Full av bestialiteter og kokain. Og «alt er vel», kan man si, helt til det en dag skjer noe som forandrer alt for gjengen. Kimmie bryter ut, og skjuler seg for de andre. Med rette redd for sitt eget liv. Og med planer om hevn.

Jeg synes:
Denne delen av boken var det jeg likte best. Hvordan Kimmie skjuler seg, er på flukt og blir jaget på. Det er svært spennende. En slags brutal katt og mus-lek. Og selv om Adler-Olsen er en krimskribens som følger de fleste sjangermessige krav, så synes jeg han er flink til å holde historien noenlunde uforutsigbar. Det er så man sliter med å legge vekk boken, fordi man er alltid i en eller annen spennende sekvens. Som man bare MÅ lese ferdig. Lyder velkjent?

Hvis du er glad i krim, anbefaler jeg denne boken på det varmeste.

1 kommentar:

  1. Fin anmeldelse. Har hørt om denne serien, men har aldri lest den selv. Det er kanskje ikke den sjangeren jeg leser mest av. Takk for tips :)

    SvarSlett

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...