Vær hos meg - Harlan Coben

Nok en amerikansk krimbok spekket av merkelige beskrivelser, opplagtheter og ubesvarte spørsmål. Helt klart en bok man må lese ferdig.

Denne ble med meg på trikken hver dag til og fra jobb, i form av Ordflyts lydbok-app. Jeg kan komme til å omtale boken i til dels negative ordelag, men vil presisere at tiden fløy med den behagelige fortellerstemmen på øret. Time etter time ble det nøstet opp i fortidsmysterier, drapsgåter og ubehagelige sannheter. Men først, la meg bare, for enkelhets skyld, presentere Cappelen Damms omtale av boken:

"Megan lever det gode liv i USA. Hun bor i et stort og elegant hus, har dyr bil, to vellykkede barn og en perfekt ektemann. Men om livet hennes virker feilfritt nå, er fortiden full av løgner. Få vet at hun en gang het «Cassie», og tjente til livets opphold som stripper. Men så forsvant en av hennes forbindelser sporløst. Det er sytten år siden. Fremdeles forsøker førstebetjent Broome å løse saken. Hvert år besøker Broome mannens familie, som håper og tror at han skal dukke opp igjen. Da Carlton Flynn blir borte på årsdagen for Greens forsvinning, setter det i gang en kjede av bevegelser. Hemmeligheter alle trodde var begravet for godt, stiger opp til overflaten og viser oss den mørke baksiden av den amerikanske drømmen".

Jeg synes:
Boken inneholder helt klart alt en ordentlig krimbok bør inneholde. Vi har mord, en sliten etterforsker, og røde tråder som sakte men sikkert nøstes opp. Fortrinnsvis mot slutten. Noen er drept, og i løpet av historien presenteres du for forskjellige karakterer. En av disse er alltid morderen. Jeg brukte derfor litt tid til å tenke over hvem som kunne være morderen. Det er derfor ikke så rart at tanken hadde streifet meg, dog greide jeg allikevel ikke å gjette meg helt til det. Boken har nemlig flere enn ett mysterie.

Boken inneholder en rekke merkelige og til dels upassende beskrivelser. Av typen "poser under øynene så store som bærenett", "høysåtehår som må skytes på for å legge seg ned" eller "øyevipper som døde krabber". Det oppleves litt som unaturlige og krampeaktige beskrivelser. Men etter å ha lest/hørt flere av Cobens bøker skjønner jeg at dette er hans stil. Hans måte å skille seg ut på. Og jeg har blitt litt vant til det, greier endatil å la meg more litt.

Når det gjelder karakterene, så lot jeg meg ikke kjøpe helt. Megan er slitsom og flere av de andre karakterene var veldig endimensjonale. Veldig "ond" eller "god", på ett vis.

Oppsummert vil jeg si at dette helt klart var en spennende bok, og at krimfans vil omfavne den. Sliter du litt med å jevnt over akseptere plott innen denne sjangeren, vil du nok ikke bli så veldig overrasket her heller. Jeg mener den er helt midt på treet, enkelt og greit.

Mørkets tid - De fem utvalgte nr 3

Onde krefter har sluppet ut i verden, og de truer menneskeheten. Fem ungdommer i fellesskap er de eneste som kan stoppe dem. Men de vet ikke om hverandre.

Anthony Horowitz' tredje bok i serien om De fem utvalgte, starter ikke der den forrige slapp. Bok nummer to sluttet med en slags cliffhanger. Jeg måtte bare lese videre. Ble derfor litt skuffet da Mørkets tid begynte i en litt ny retning. Her blir vi kjent med de fjortenårige tvillingene Scott og Jamie Tyler. De vet ingenting om sin bakgrunn, fordi de ble dumpet i en eske da de bare var små babyer. I årenes løp flyttet de fra fosterhjem til fosterhjem. Noen bra, andre ikke fullt så bra.

Tvillingene er spesielle, noe de er klar over selv. De har overnaturlige evner, men de er så kraftige at de knapt tør å bruke dem. Men en dag blir Scott plutselig kidnappet, og Jamie blir nødt til å gjøre alt som står i hans makt for å redde han. På veien finner han ut helt utrolige ting om seg selv og sin bror. Ting vi som leser allerede vet, nemlig at tvillingene er to av fem utvalgte.

Jeg synes:
Dette var helt klart den minst spennende boken til nå i serien. Ikke fordi at den nødvendigvis var dårlig eller ikke innholdt nok action. Men rett og slett fordi jeg ble så skuffet over at historien forlot Matt, Pedro og alle de vi hadde blitt kjent med gjennom de to forrige bøkene. Jeg var på ett vis ikke i modus til å bli kjent med to nye på denne måten.

I tillegg likte jeg ikke helt noen av grepene forfatteren valgte, eller noen av de retningene historien har tatt. Jeg liker fantasy og er åpen for mye overnaturlig krimskrams. Men man må sette en strek før eller senere, og nå synes jeg at Horowitz begynner å nærme seg min. Jeg vet ikke om den er krysset ennå. Det gjenstår å se. Jeg kommer selvsagt til å lese ferdig serien, forfatteren har nok huket klørne såpass godt i meg, tross alt.

Ond stjerne - De fem utvalgte nr 2

Oppfølgeren til "Ravneporten" skuffet ikke. Action fra første stund, proppfull av mystikk og skjulte fluktveier.

Som jeg skrev i omtalen av Ravneporten, er dette en sjanger mest passende for ungdom mellom 12-15 år. Allikevel er dette noe voksne med sans for eventyr og fantasy vil sette pris på. Den første boken var litt mer creepy enn denne. Ond stjerne forlater på et vis det Stephen King-aktige universet og beveger seg inn i en mer rendyrket spenningssjanger. Og spenning blir det mye av i denne boken, fra start til slutt. Det starter med at Matt Freeman, som vi ble kjent med i forrige bok, drar sammen med journalistvennen Richard til Peru for å hindre at den andre Porten blir åpnet. De får hjelp fra den hemmelige organisasjonen Nexus, men etter at de bli angrepet i Peru, blir det etter hvert tydelig at de ikke kan stole på noen.

Kidnappere stikker av med Richard, og Matt blir nødt til å klare seg alene i Peru. Det kunne gått skikkelig skeis, men som et lykketreff blir han kjent med Pedro. Gutten er på samme alder som Matt, og sammen legger de ut på en reise for å finne Richard. Det viser seg underveis at Pedro og Matt har mye tilfelles.

Jeg synes:
Jeg ble veldig fanget av denne historien, selv om den på et vis gav en helt annen stemning enn den første boken. Jeg elsker katt-og-mus-bøker av denne typen. Og selv om det ser ut til å alltid ordne seg, så er det herlig med skjulte stier, hemmelige dører og merkelige samarbeidspartnere på steder du minst venter det. Bokens handling er lagt til et eksotisk sted, og bærer også preg av det. Det fungerer, for all del. Men jeg likte også veldig godt da historien fant sted i England.

Har allerede lest den tredje boken, og omtale kommer senere.

Ravneporten – De fem utvalgte nr 1

Denne første boken i en serie på fem av Anthony Horowitz byr på en herlig creepy stemning. Rett og slett vanskelig å legge fra seg.

Jeg fikk denne boken i julegave av broren min. Han hadde ikke lest noen av bøkene, men leste tilfeldigvis bak bok nummer fem i bokhandelen, og mente at dette så svært spennende ut. Jeg lot meg overbevise. Til å begynne med var den ganske normal. Vi møter foreldreløse Matt, som vanker med feil gjeng, bor i forstehjem hos sin kjipe tante og havner stadig i trøbbel. En kveld han og en kompis bryter seg inn i en lagerbygning for å stjele varer, går det ordentlig skeis. Matt blir beskyldt for å ha knivstukket en vakt. For å slippe ungdomsfengsel går han med på å flytte til et forsterhjem i en avsidesliggende engelsk landsby. Det tar ikke lang tid før både Matt og jeg som leser skjønner at han har takket ja til noe som er langt verre enn fengsel.

Det starter liksom i det små. En merkelig forstermor, stirrende landsbybeboere, rare lyder om natten... Dette høres kanskje ikke så creepy ut i utgangspunktet. Kanskje er det noe med å lese sent på kvelden i nytt hus når man er alene hjemme. Men jeg ble svært fenget av denne historien. Den er godt skrevet, og veldig enkel å leve seg inn i. Forfatteren har blitt beskrevet som en ungdomsbøkenes Stephen King. Og det er litt av et kompliment. Han leverer imidlertid varene, for det hele blir ganske intenst. Det viser seg nemlig at Matt er en del av noe stort. Han spiller endatil en viktig rolle for å hindre at ondskapens krefter slippes løs på jorda.

Jeg synes:

Egentlig er ikke bokens handling så veldig komplisert. Men i all enkelhet blir den mer og mer spennende. Man blir sugd inn i det, og kjenner virkelig på hovedpersonenes frustrasjon. Omgivelsene er godt skildret, slik at det er lett å se for seg hva som foregår. Det er nesten nervepirrende at leseren ser eller skjønner at det foregår noe farlig før hovedpersonen selv gjør det.

Boken er litt som en grøsser, passende for ungsom i alderen 12-15 vil jeg tippe. Allikevel kan nok voksne som liker eventyr, fantasy og spenning finne denne interessant. Jeg gjorde i alle fall det, og kan røpe at jeg straks er ferdig med bok nummer tre i serien.

Jenta på klippen – Lucinda Riley

I Kate Morton-stil hopper Riley frem og tilbake i tid. Plottet inneholder som seg hør og bør mysterier, tragedier og sterke kvinner.

Selv om jeg slukte noen av Kate Mortons første bøker, de mørkeste og dystreste delene av dem, er ikke dette lenger helt min sjanger. Jeg har rett og slett fått litt nok av denne typen bøker som oppkonstruerer oppofrende kvinneskikkelser som må gjennomgå et hav av lidelse før de eventuelt møter lykken. Som oftest i form av en mann. Ikke for å virke som en rødstrømpe her, men det er altfor opplagt og dermed litt kjedelig.

Handling:

Uansett, la meg starte med å forklare litt om hva boken handler om:

Grania Ryan rømmer hjem fra pulserende New York til landsbygda i Irland. Hun forlater samboeren sin, og forsøker å fornekte det faktum at begge nettopp har lidd et stort tap etter å ha mistet sitt ufødte barn. Hun er i sorg, og vil selvsagt ikke snakke med samboeren om det. Det svever litt i det uvisse om han nå er en eks eller ikke. Hun søker trøst hos moren sin, eller «mams» som hun kaller henne. En dag hun er ute å går, ser hun en liten jente helt ytterst på klippekanten. Derav tittelen. Vi skjønner ganske kjapt at denne jenta spiller en stor rolle for bokens historie videre. Jenta, lille Aurora Lisle, er morløs og ganske ensom. Hun bor sammen med sin usedvanlig vakre, men merkelige, far. De bor på et stort gammelt gods, og det viser seg etter hvert at familien Ryan og familien Lisle har en lang felles historie. Granias mor liker ikke at Grania er sammen med den lille jenta, og begynner etter hvert å fortelle hvorfor. Det blir en reise gjennom historien, til London under første verdenskrig, med tjenestepiker, soldater, herskapsfolk og et hittebarn.

Boken blir beskrevet som «en stor fortelling om sorg og tap, men også om kjærlighet og håp. Jenta på klippen er en handlingsmettet og gripende «good read» med handling fra England, Irland og New York, og med flere parallelle historier som spenner fra 1914 og fram til i dag».

Jeg synes:

Vel, den er stor i form av at den er lang. Nesten litt for lang. Jeg innrømmer gjerne at jeg lot meg drømme inn i denne verdenen. Etter en stund begynte jeg å bry meg litt, og ville gjerne vite hvordan det gikk med de ulike karakterene. Og ikke minst, hvorfor Grania var så tverr mot samboeren sin. Jeg hørte boken som lydbok, og den fulgte med meg på trikken, på vei til jobb og under timesvis med maling i vårt nye hus. Den var en god tidstrøyte. Dog må jeg si at jeg ikke lot meg bergta. Historien bar altfor mye preg av å være oppdiktet. Selv om man selvsagt vet at den er det, er det ikke et bra tegn at man himler med øynene på grunn av det opplagte. Jeg mener, det får være måte på hvor mange prøvelser og elendighet en hovedperson må gjennom. Og selv om jeg ikke skal røpe hovedpoeng eller noe sånt, så må jeg si at jeg absolutt misliker Grania. Snakker meg om sytekopp, og uten noen som helst grunn. Her har forfatteren skapt storm i vannglass.

Av anmeldere har dette selvsagt blitt sammenlignet med Kate Morton. Det er kanskje samme sjanger, men jeg synes ikke man skal sidestille de to forfatterne. I alle fall ikke når det kommer til Mortons tidligste verker, som er utrolig bra. Denne er kanskje en god strandlektyre, men ikke noe mer. Skjønt, jeg må innrømme at jeg felte en liten tåre helt på slutten. Men det kan jo bare ha vært at jeg var så lettet for å endelig være ferdig med både bok og maling...

Virus – Dustin Thomason

USA rammes av en dødelig sykdom som sprer seg raskt. Spennende bok om 2012, epidemi og karantene!

De røde bokstavene slo mot meg i bokhandelen; «Virus». Legger du til Mayasymboler og en storby, har du allerede skjønt litt av plottet. For i denne boken, som ble skrevet i 2012, omhandler nemlig Mayakalenderen, myten om verdens undergang 21. desember 2012, og hva som skjer hvis verden rammes av uhelbredelig sykdom. Boken ble med meg hjem, selv om jeg egentlig ikke skulle kjøpe noe... Typisk!

Bokens handling:

Historien starter ganske så uskyldig en finværsdag i LA. Genetiker, Dr. Gabriel «Gabe» Stanton utfører sine morgenritualer. Lite aner han om hva som venter rundt neste sving. Det gjør heller ikke Mayaforsker Chel Manu. Hun har kommet over, på ulovlig vis, en eldgammel sjelden Mayakodeks. En gammel bok verden aldri har sett maken til. Hun begynner å oversette det gamle språket, men blir avbrutt for å gjøre en tolketjeneste. En mann fra hennes hjemland Guatemala er blitt syk. Sykdommen er en uhelbredelig prionsykdom som gjør det umulig å sove. Ofrene blir tilnærmet sinnsyke og leve sine siste timer nærmest i tortur. Mannen snakker det gamle språket, og Chel skjønner snart sammenhengen. Mannen er ingen ringere enn den som bragte den gamle kodeksen inn i landet.

Det viser seg kanskje at den gamle boken kan hjelpe dem med å hindre en katastrofe for menneskeheten. Men de kjemper mot både klokken, myndighetene og medborgere. Det storslagne Mayariket forsvant over natten, og det kan se ut til at vår sivilisasjon kan lide samme skjebne. Hvilke hemmeligheter skjuler den gamle boken? Og hvilte det en forbannelse over de gamle mayaene?

Jeg mener:

Jeg er intet mindre enn veldig glad for at denne boken kom gjennom nåløyet i bokhandelen. Det er egentlig sjeldent jeg handler på impuls for tiden. Spesielt bøker, da hyllene bugner fra før av alskens bokgodbiter. Men er nok for svak for disse katastrofe-bøkene fortsatt. Denne boken er en like sikker vinner som fredagstacoen eller lørdagspizzaen. Den har det meste som trengs for å skape en spennende historie, karakterene er stort sett troverdige og scenarioet presenteres på en realistisk måte. Jeg får følelsen av at forfatteren er belest og smart. Ting forklares uten å bli belærende, og en etterord i boken oppklarer i tillegg litt. For prioner og mayahistorie er ikke tatt opp av hatten i blinde.

Boken er veldig amerikansk. Den føyer seg inn i rekken av Dan Brown-aktige bøker. Jeg skriver det ikke for å virke negativ, men for at du skal vite hva du får. Noen ganger får jeg litt følelsen av å ha lest dette i en bok tidligere, eller kanskje sett det på en film. Men det fungerer. Jeg ble underholdt og koste meg stort underveis. Den fullførte derfor sin misjon, selv om den kanskje ikke er den aller beste boken jeg har lest når det kommer til «verdens undergang». Den mangler nemlig litt ekstra piff, litt flere menneskeskjebner og finurlige krumspring. Litt flere uforutsette plott.