Fasandreperne – Jussi Adler-Olsen

Bok to i serien om Carl Mørck og Avdeling Q skuffer ikke. Det er ikke uten grunn at denne har blitt filmatisert.

Jeg har blitt svært glad i Carl Mørck. Han er herlig dyster og som oftest ufrivillig morsom. Selv om han er en ganske forhatt politietterforsker som er stuet unna i polithusets kjeller, med sin egen avdeling, er han «god på bunnen». Eller, han har noen få mennesker i sitt liv som han trykker til sitt bryst. Du får følelsen av at han på et vis er motvillig lojal, men allikevel, dette er en mann du vil ha med deg i krigen. Så, når man etter hvert har lest noen bøker med denne karakteren, blir hver bok som et kjært gjensyn.

Her er forlagets omtale:

«I 1987 blir et søskenpar myrdet. Etterforskningen peker mot en gruppe kostskoleelever, men saken henlegges inntil en av de mistente tilstår ni år senere. Kriminalinspektør Carl Mørck begynner å grave i materialet og oppdager at noe er galt».

I starten av posten beskriver jeg Carl Mørck, men man skal heller ikke glemme hans herlige kollega Assad. Assad skaper mye av den tross alt morsomme stemningen i bøkene. Selv om han ikke er politi, så aner vi hele tiden at han har en bakgrunn som gjør han svært kvalifisert. Det kommer aldri helt frem, det bare ligger der som en antydning, og både vi som leser og etterforsker Mørck blir ganske nysgjerrig etter hvert.

Men så, til bokens handling. Kostskolegjengen er en liten gruppe gutter/menn og ei jente. De vokser opp sammen i kostskolemiljøet. Alle med hver sin bagasje, formet og preget av fraværende og til tider brutale foreldre. I Clockwork orange-stil legger de ut på en voldelig vei. Full av bestialiteter og kokain. Og «alt er vel», kan man si, helt til det en dag skjer noe som forandrer alt for gjengen. Kimmie bryter ut, og skjuler seg for de andre. Med rette redd for sitt eget liv. Og med planer om hevn.

Jeg synes:

Denne delen av boken var det jeg likte best. Hvordan Kimmie skjuler seg, er på flukt og blir jaget på. Det er svært spennende. En slags brutal katt og mus-lek. Og selv om Adler-Olsen er en krimskribens som følger de fleste sjangermessige krav, så synes jeg han er flink til å holde historien noenlunde uforutsigbar. Det er så man sliter med å legge vekk boken, fordi man er alltid i en eller annen spennende sekvens. Som man bare MÅ lese ferdig. Lyder velkjent?

Hvis du er glad i krim, anbefaler jeg denne boken på det varmeste.

Grevens datter

Mottok denne fra Mangschou forlag like før jul. Tenkte å gi den et forsøk... Lite visste jeg at dette skulle bli et av årets beste førjulaktiviteter.

Før jeg begynner omtalen av boken, vil jeg bare beskrive litt settingen den ble lest i. Det har kanskje litt å si for stemning, og dermed også hva jeg synes om den. Jeg begynte altså å lese denne bare noen dager før julaften. Maks en uke. På planen sto vasking, innpakking av gaver, baking, pynting og så videre. Slike typiske ting som må gjøres før jul. Jeg er bevisst på å ta noen pauser innimellom julestria, for at det også skal bli kos. Så med litt julemusikk i bakgrunnen og Rooibos Jule-te bladde jeg meg gjennom bokens første kapitler.

Her er forlagets omtale:
"I en tid med krig, pest, overtro og tvangsekteskap vokser Marguerite av Male opp. Marguerite er eneste arving til Flandern og en ettertraktet brud for europeiske kongehus. men grevens datter vil heller kysse stallgutten og fekte meg eget sverd. Når faren vil gifte vekk Marguerite, kommer hennes sterke vilje virkelig til syne.

Grevens datter er en dramatisk oppveksthistorie fra middelalderen, samtidig som den også er et aktuelt feministisk portrett. Romanen har vunnet en rekke flamske litteraturpriser og har fått rosende internasjonal presseomtale".

Jeg synes:
Omgivelser har litt å si for stemningen en bok forsøker å skape. Så når et hvitt teppe av snø dekket nabolaget, og sludd og vind klasket mot ruta, var dette en ideell bok. Vi blir introdusert for et ganske røft og kaldt sted. Se for deg å måtte knuse isen på vaskevannsfatet, så har du det. Det er som nevnt i omtalen over rikelig med overtro og elendighet. Det er skrevet fra Marguerites ståsted, som "jeg". Er litt skeptisk til det i utgangspunktet. Mye fordi alt som fortelles da må vites av hovedpersonen selv. I dette tilfelle synes jeg førsteperson entall fungerer. Grevens datter er nemlig over alt, hun hører mye og gjør seg opp mange tanker.

Boken har blitt beskrevet som et feministisk portrett. Og det med rette. For oss i dag her til lands er det nærmest ulidelig å lese om alle krav og forsakelser en kvinne av den tiden måtte leve med. Må også legge til at historien huser ganske mange brutale skjebner. Forfatterne sparer liksom ikke på kruttet eller makabre bilder. Men så ville den kanskje ikke vært særlig troverdig uten heller. På noen vis var den litt forutsigbar. Men jevnt over blir leseren kastet hit og dit. Det er aldri helt gitt hva som skal skje. Skjønt, man blir jo sittende og håpe.

Jeg vil ikke komme med så mange spoilere for dere som ønsker å lese boken. Anbefaler derfor å stoppe her. Nå skal jeg skrive noen spørsmål og tanker jeg har omkring slutten. Det er nemlig slik at jeg synes boken var veldig spennende. Men at slutten var et realt antiklimaks. Jeg føler på en måte at jeg ikke fikk det jeg var lovet. Nemlig en mer tydelig avslutning. Hvordan gikk det, liksom?

Spørsmål - spoilers!
Noen spørsmål jeg stiller meg er; hvordan gikk det med Marguerites mor til slutt? Og fektetimene som tydeligvis ble betalt av faren, hva betyr det egentlig? Har han testet sin datter hele veien, i et slags forsøk på å herde henne til å bli ny leder i fremtiden? Og til sist, hva skjer egentlig med grevens datter fremover? Er giftemaset over nå? Hvilken skjebne går hun i møte?

Jeg har ikke lest meg opp så mye på nett ennå. Men kan disse ubesvarte spørsmålene være et tegn på en oppfølger? Eller kan det være en forfattergrep tenkt som å skape spenning?

En del spørsmål fra meg på slutten her altså. Jeg synes helt klart at det ble en litt for brå slutt, som på mange vis ikke var helt i trå med oppbyggingen av historien. Allikevel er jeg veldig glad jeg leste denne. Det var en flott, dog ubarmhjertig, verden å synke inn i rundt juletider. Spennende, tøff og eventyrlig. På slutten her, vil jeg bare få med at jeg ikke er helt fan av bokens cover. Det yter ikke historien rettferdighet. Det finnes så mange flotte i fantasy-/eventyr-sjangeren som kunne truffet målgruppen mye mer tror jeg.

Kvinnen i buret - Jussi Adler-Olsen

Mitt første møte med Jussi viste seg å bli av den gode sorten. Nå har jeg allerede begynt på bok nummer to om Avdeling Q. Det ser ut til å bli en vinter med mye god kvalitetskrim i vente.

Jeg har flere ganger fått anbefalt å lese Jussi Adler-Olsen, men med så mange bøker på leselisten er det vanskelig å finne tid. Jeg har for eksempel ikke kommet lenger enn til bok tre (Rødstrupe) i serien om Harry Hole. Som jeg forøvrig synes er helt allright, men som kanskje ikke er kommet helt innunder huden på meg ennå. Men så står jeg der da, på Værnes, klar for jentetur i London. Reiser ned alene, og liker å rusle innom bokhandelen. Det er blitt en del av det å reise på tur. En pocketbok fra bestselgerne og noe snacks ved siden av. Jeg ser flere Jussi-bøker, og tar valget. Ser lengtende bort mot de andre hyllene, men det er ikke noe som frister mer akkurat da.

Boken handler om:
"Den unge folketingspolitikeren Merete Lynggaard er forsvunnet. Politiet setter i gang en etterforskning - men uten resultat. Først da kriminalinspektøren Carl Mørck får ansvar for Avdeling Q, politiets nye avdeling for uløste saker av særlig grov karakter, skjer et gjennombrudd i etterforskningen. Dette er første bok om Avdeling Q".

Det er skummelt å sammenligne. Vet ikke om jeg bommer helt om jeg sier at Mørck er danskenes svar på Harry Hole? Han har i alle fall sitt å slite med, og har en ekstraordinær teft som etterforsker. Jeg vet ikke helt hva det er som gjør det, men jeg får sansen for fyren. Han går sine egne veier, og får etter hvert et slags vennskap med sin eneste kollega i Avdeling Q, assistenten Assad. Mørck er litt småbister og egentlig ikke en people-person ved første øyekast. Men på mange måter er han skvær. Han er real mot de som er real mot han. De andre bryr han seg ikke om. Og det er litt forfriskende med karakterer som ikke bryr seg så særlig mye om sånt, og som ikke er redd for å tøye et regelverk eller to.

Flotte hovedpersoner
Det tøyes litt her og litt der. Mye av regelbrytingen er det Assad som står for. Det går opp for leseren av assistenten kan mer enn å sortere dokumenter, vaske gulv og kjøre fort. Han blir en pådriver som får demotiverte Mørck opp og ut av kontorstolen. Han ser en del interessante koblinger, og er helt klart en viktig faktor for historiens utvikling.

Og så skal jeg ikke glemme en av hovedpersonene i denne boken. Nemlig Metete Lynggaard. Legger du sammen to og to her, så skjønner du hva som ligger i bokens tittel. Jeg synes at dette elementet var det som virkelig gjorde boken bra. Den leker med psyken, er ekkel og til tider svært brutal. 

Jeg vil ikke røpe mer, det er jo krim, tross alt. Halve moroa er jo å skjønne plottet, eller å gradvis avdekke det sammen med etterforskeren. Jeg tenker i alle fall at dette er kjempebra krim å lese i den mørkeste og kaldeste årstiden. Husk kakao med krem! 

Kaoshjerte - Lise Forfang Grimnes

En solid debut om mørke skoger, familiehemmeligheter, vennskap, sagn og overtro. Også litt kjærlighet da. Ganske enkelt en godbit i vintermørket.

Da jeg startet denne bokbloggen, var Lise en av de første bloggerne jeg kom i kontakt med. Hun kom med litt tips og råd. Siden den gang (var vel i 2011), har jeg vært en del av bokblogguniverset, og droppet innom Lises blogg, Knirk, ved ujevne mellomrom. Vi har ofte lest de samme bøkene.

Nå har Lise gitt ut bok. Og som flere andre bokbloggere der ute har gitt uttrykk for, så er det nesten litt skummelt å skulle omtale en "medbloggers" første bok. Hva om den er dårlig, liksom?

Her er Aschehougs beskrivelse:
"Minja er seksten år og våkner forslått og uten hukommelse i blokka hjemme på Stovner. Hun drømmer om hender som trekker henne ned i en myr, om jenter med kuhaler, om en mann vakker som stjernehimmelen - og plutselig husker hun prisen for å ha besøkt sin forbudte mormor den sommeren: Å miste bestekompisen Josef for evig og alltid.

"Kaoshjerte" er en fortelling som balanserer mellom urban virkelighet og mystikk, og som henter inspirasjon fra norsk og persisk kulturarv. Boka handler om vennskap, røtter og det å ha tillit til seg selv".

Jeg skal være ærlig og si at jeg leste de første kapitlene med litt skepsis. Jeg ville hatt lettere for å sluke en slik eventyrhistorie fra England, enn satt til Stovner i Oslo. Vet ikke hvorfor. Tok også litt tid før jeg helt greide å se det fine vennskapet mellom Minja og Josef. Dessverre må jeg overbevises, og slappet kanskje ikke helt av i begynnelsen heller. Men så skjedde det noe. Det ble et vendepunkt for min del, da Minja ser en mann på gaten, som hun synes det er noe kjent med, men som hun ikke helt husker. Jeg ser det så levende for meg, og da begynner det å bli litt mystisk og spennende. Og litt småcreepy. Akkurat slik jeg liker det.

Litt betatt...
Minja finner ut at mormoren som hun aldri har hatt kontakt med, lever i beste velgående i ei lita bygd kalt Åslia. Hun bestemmer seg for å ta toget dit alene i sommerferien, mens moren tror hun er på hyttetur sammen med en venninne. På sin ferd møter Minja flere ulike mennesker. Flere av dem har noe mystisk ved seg, uten at hun helt kan sette fingeren på det. Skal ikke røpe helt hva som skjer, men mormoren var vel ikke helt hva hun hadde sett for seg. Historien kunne lett ha endt her, var det ikke for at Minja er en egenrådig person som gjerne går sine egne veier. Bokstavelig talt. Plutselig møter hun på en mørk og veldig kjekk ung mann. Som tatt ut fra egne drømmer og fantasier. Måten forfatteren beskriver denne mannen og de følelsene Minja får på, gjør at man nesten blir litt betatt selv.

Det jeg likte best ved boken, er stedet hvor Minja oppholder store deler av historien. Det er en gammel seter. Den er så utrolig godt beskrevet, at det er som om man er der selv. Det må sies at jeg synes hovedpersonen er ubeskrivelig tøff og uredd. Aldri i verden om jeg hadde turt å overnatte ute i mørket og ensomheten slik. Allikevel er det noe koselig med det.

Jeg synes:
Boken er fylt av mørk skog, merkverdige skikkelser, mysterier og overtro. Jeg leste den ut på bare ett par dager, fordi det etterhvert ble så spennende. Har lest mange bøker i denne sjangeren, men aldri noe helt likt dette. Den er noe helt for seg selv, med norsk overtro som en sentral drivkraft. Glem hekser, vampyrer, varulver og gjenferd. Nå er det huldre, nøkken og bergfolk som gjelder. Og jeg liker det! For min del kunne boken ha vært enda litt lengre. Kanskje hatt med mer om Minja og den mørke mystiske fremmede. Brukt bittelitt mer tid på episoder i skogen, og ikke avsluttet så brått. Håper å se mer til Lise Grimnes som forfatter fremover. Har slettes ikke noe imot mer eventyr fra dette universet.

Hjelp til å forstå slutten på Ildmannen!

Helt grei krim med noen overraskende vendinger. Dog en ulempe å høre den på lydbok.

Jeg har aldri lest Torkil Damhaug før, så var spent på dette første møtet. Dette er Cappelen Damms egen omtale, ikke så voldsom men en svært kort oppsummering:

"En natt sent i mars antennes stallen på Stornes gård. Nærmere tretti hester brenner inne. Utover våren herjes flere steder i nærheten av brann, og attenåringen Karsten og hans seks år yngre søster trekkes inn i en strøm av uhyggelige hendelser. Flere liv skal gå tapt når Ildmannen raser".

Mens noen typer krim er utelukkende spennende, mørk eller forrykende, er denne på grensen til ekkel. Den går vel strengt over grensen. Det er mord, det er brann, det er små barn og mange rare skjebner. Vi følger flere forskjellige hovedpersoner.

Jeg hørte denne som lydbok, men vil egentlig ikke anbefale det. Det er lett å gå glipp av detaljer, og flere ganger følte jeg for å "bla tilbake" for å få med meg hva som egentlig skjedde.

Nå kommer en spoiler, så hvis du ikke har lest boken, anbefaler jeg deg å ikke lese videre:

Jeg stusser veldig på slutten. Den kom for brått på i et litt uoppmerksomt øyeblikk. Dessverre har jeg ikke helt oversikten over Ordflyts app, slik at jeg ikke fikk hørt det siste kapitlet en gang til. Da må jeg muligens laste ned hele boken på nytt. Nå trenger jeg ikke å surre med det, siden Ordflyt er lagt ned og dette var min aller siste bok der. Men uansett, jeg lurer veldig på hva slutten egentlig betydde.

Adrian kommer inn mens Elsa sitter i kjellerrommet med Synne. Synne virker litt dopa etter å ha drukket te. Hun surrer veldig når hun sånn halvhypnotisert forteller Elsa hva som skjedde med henne der inne da hun var 13 år. Det kommer aldri helt klart frem. Ble hun forført av den veldig mye eldre Adrian, eller tok hun bare av seg litt fordi det var varmt. Hva med de ekle bildene som hun aldri har fått sett? Hva menes med den aller siste setningen, når Adrian kommer inn. "Nei, ikke en gang til"!. Jeg skjønner det ikke, men det var muligens jeg som satt i litt andre tanker på bussen et øyeblikk, og det var boken over.

Noen som vet?

Nøkkelen - Strandberg og Elfgren

Siste bok i Engelsfors-triologien er minst like spennende som sine forgjengere; Sirkelen og Ild. Her er det uhygge, spenning og underholdning fra første side. 

Jeg husker at jeg fikk tilsendt den aller første boken, Sirkelen, fra Gyldendal Forlag for omlag tre år siden. Jeg hadde ikke helt trua, det skal jeg innrømme. Svensk fantasy om hekser? Vel... Jeg tok feil. Boken viste seg å være en av de beste jeg hadde lest på veldig veldig lenge. Kanskje snakker vi siden jeg ble oppslukt av Harry Potter.  Jeg har prøvd å forklare andre litt om hva den handler om, men innser selv at den ikke høres så bra ut som den faktisk er. Jeg tror bøkene egentlig kan treffe noe av det samme publikummet som nettopp Harry Potter, selv om de ikke er like i den forstand. Men jeg tror voksne så vel som ungdommer kan like denne.

Nå skal jeg prøve å forklare skriftlig hva triologien handler om. Ikke sikkert det blir noe bedre men...

Here goes:
Engelsfors er et lite sted i Sverige, tilsynelatende litt kjedelig på overflaten. Elevene ved Engelsfors videregående bare drømmer om den dagen de skal flytte hjemmefra og ut i verden. Vi blir kjent med flere av ungdommene; Ida, Linnea, Vanessa, Minoo, Anna-Karin og Rebecca. Til tross for at de går på samme skole, har de ikke så mye med hverandre å gjøre. De er i hver sin gjeng, og slik er det med den saken. Skjønt, noen har ikke en egen gjeng heller, er bare ganske så alene.

Livet slik ungdommene kjenner det får en brått slutt da medelev Elias blir funnet død på skolens toalett. Selvmord. De vet det ikke ennå, men dette blir startskuddet for et helt nytt liv for de nevnte elever i Engelsfors. For det er noe ganske så mystisk med selvmordet. Det viser seg nemlig at Engelsfors er et magisk sted, og noe stort er i ferd med å skje her. Jentene blir ufrivillig ført sammen, og må danne en sirkel for å stoppe ondskapen som truer. En heksesirkel mer bestemt. Det er lettere sagt enn gjort, for motsetningene i gruppen fører til strid og misnøye. Hvordan skal mobbeofferet kunne samarbeide med den som hittil bare har gjort livet surt? De stilles ovenfor en rekke dilemmaer, men i bunn og grunn må de legge personlig vendetta til side for å redde verden. Samtidig begynner noe å skje med dem. De får ulike krefter som de forsøker etter beste evne å håndtere i en hektisk skolehverdag hvor ingen andre enn sirkelen kan vite noe som det som er i ferd med å skje.

Jeg synes:
Stemningen i bøkene er til tider svært dyster, på grensa til skummel. De er svært levende beskrevet, på en slik måte at man blir sugd inn i historien. Det er vanskelig å legge boken fra seg når man først har begynt. Jeg har lest en del triologier innen ungdomssjangeren i det siste, og noe av det jeg har merket meg er at mange av dem dabber litt av rundt bok to og tre. Konseptet var kanskje bra til å begynne med, men det rendyrkes ikke nok. Det er ikke noe problem i denne triologien. Jeg tror kanskje det har noe med de ulike karakterene å gjøre, og forholdet dem i mellom. Det hele blir svært realistisk. Man blir faktisk kjent med de ulike personene, og blir glad i dem på hver sin måte. Samtidig må jeg innrømme, at når det går vel ett år mellom hver bok, så glemmer jeg litt hva som har skjedd siden sist. Det hadde vært en fordel med en slags oppsummering helt i starten. Skjønt, det var på en måte det i starten av siste bok, med oppramsing av alle de ulike navnene i boken og litt om hvem de er.

Spoiler alert!
Nå kommer den delen av omtalen som kan være litt spoiler om du ikke har lest de første bøkene. Anbefaler derfor å ikke lese videre om du vurderer denne serien.

Jeg likte egentlig aldri Ida, ikke før mot slutten i bok nummer to. Det var vel kanskje det som var meningen. Å vise at mennesket har flere lag, og når man kommer innunder huden på noen, så er det mer der enn hva man ville trodd. Det var derfor et sjokk at hun døde. Jeg hadde virkelig ikke forventet at det skulle skje, ikke når forfatterne har brukt så lang tid på å la oss bli kjent med henne. Men, det er kanskje det som er bra med serien å. Man vet liksom aldri helt hvilken vei det går. Ida spiller imidlertid fortsatt en slags rolle i den siste boken, om enn en birolle. Det er kanskje en mager trøst for dem som virkelig savner henne. 

Når det kommer til resten av gjengen, får man litt følelse av... kanskje litt oppgitthet. De har mistet en av sine egne, og prøver så godt de kan å stable seg på beina. Men det er vanskelig. I tillegg til at verdens undergang truer, har de liksom sine egne problemer også. Kan man for eksempel droppe ut av skolen for å være med i en heksesirkel for å redde verden? Hvordan legger man frem dette til foreldrene liksom...

Holder på spenningen
Nå føler jeg at omtalen min spriker litt i alle retninger. Jeg har så mye å fortelle og si om denne serien i sin helhet, men er samtidig redd for å røpe for mye. Vil derfor avrunde med å si at jeg grudde meg til å bli ferdig. Da jeg så at jeg bare hadde noen kapitler igjen, så sparte jeg faktisk på dem til jeg hadde noen gode rolige kvalitetsstunder å lese ferdig på. Etter endt lesing følte jeg litt på en slags tomhet. Det var faktisk trist å si farvel til disse flotte folkene og dette spennende universet. På mange måter tror jeg dette fint kunne vært en lengre serie. Hvorfor må man på død og liv ha en triologi? Uten sammenligning forøvrig, så hadde jo Harry Potter-bøkene vært rimelig stusselige som triologi.

Men, det er kanskje noe med å slutte når man er på topp. Jeg har lest et sted at forfatterne holder på med et annet bokprosjekt. Jeg må google litt rundt det. Har svært tro på disse, i alle fall i en slik sjanger. Det skal i alle fall komme en film fra serien. Den skal jeg definitivt se!

Rekviem - Lauren Oliver

Spennende avslutning på den herlige "Delirium"-serien. Det eneste jeg andrer på, er at jeg ikke leste den litt før. 

Hvorfor angrer jeg på at jeg ikke leste den litt før, tenker du? Det er jo litt slik med serier man blir grepet av, at om man venter litt for lenge med neste bok, eller sesong på tv-serie, så mister den litt "magien". Man trenger litt tid for å komme seg inn i stemningen og spenningen igjen. Jeg omtalte den siste boken i triologien av Ally Condie (Matched) for en liten stund siden på bloggen. Dette er også en typisk ungdomstriologi i et futuristisk dystopisk samfunn. Dessverre startet den sånn noenlunde ok, ble ganske spennende, og så døde det mer og mer ut i bok nummer to. En stor skuffelse egentlig...

Men det er altså ikke tilfellet her. Jeg har virkelig hatt stor sans for de to foregående bøkene i denne serien av Lauren Oliver. Kom over boken på norsk på biblioteket, og leste den ut på ett par tre kvelder. Veldig spennende bok, som leverer en god nok slutt.

Dette skriver Gyldendal om boken: 
"Lena har forandret seg og er nå aktiv i motstandsbevegelsen. Opprøret som bygget seg opp i Pandemonium, har i Rekviem slått ut i full revolusjon, og Lena er i sentrum av kampen.
Etter å ha reddet Julian fra henrettelse, flyktet Lena og vennene hennes til Det ville. Men Det ville er ikke lenger et trygt sted. Det har oppstått mindre opprør gjennom hele landet, og styresmaktene kan ikke lenger benekte at De ugyldige finnes. Regulatorer infiltrerer grenseområdene for å slå ned opprøret.
Mens Lena beveger seg gjennom det stadig farligere Ville, lever den gamle bestevenninnen Hana et trygt, kjærlighetsløst liv i Portland, forlovet med den unge ordføreren. Rekviem blir fortalt fra både Lenas og Hanas synsvinkel. De lever side om side i en verden som skiller dem, inntil historiene deres til slutt smelter sammen.
Lyrisk og sømløst fletter Lauren Oliver sammen farene Lena møter og den indre uroen hun opplever etter at hennes første kjærlighet, Alex, gutten hun trodde var død, vender tilbake. Rekviem er en sofistikert og mangesidig fortelling, og en nervepirrende avslutning på Delirium-trilogien".

Det blir med andre ord action i bøtter og spann. Jeg elsker slike historier, med unntakstilstand, opprør, det gode mot det onde osv. Det er kanskje fortsatt en del spørsmål jeg har hatt underveis som jeg ikke fikk svar på, samtidig var det kanskje heller ikke meningen at man skulle vite så mye mer. Kanskje ville ikke boken hatt samme sjarm og spenning om jeg fikk vite mer om verdenssamfunnet rundt, og så videre. Typisk nok også et trekantdrama med ei jente og to gutter. Litt lei av dette nå. Uansett, absolutt en serie verdt å få med seg om man liker denne sjangeren.

På grunn av et løfte - Harlan Coben

To jenter har forsvunnet. Myron Bolitar føler seg ansvarlig for den siste forsvinningen, han var den siste som Aimee før hun ble borte, og drevet av skyldfølelse begynner han en intens leting.

Her kommer den siste Coben-omtalen fra meg på en stund. Ikke at jeg ikke vil lese (eller høre på lydbok) mer, men det er ikke mange flere tilgjengelig. Har hørt det som er. Det er jo et bra tegn forsåvidt. Jeg har fått mer og mer sansen for Coben. Det er noe med skrivestilen, karakterene og de intrikate plottene. Det er morsomt, spennende, creepy og forseggjort.

Her er Cappelen Damms omtale:
"Manhattan, 02:17 om morgenen: Telefonen på Myron Bolitars nattbord ringer. I den andre enden er Aimee Biel - en skremt tenåring som har ringt til den ene voksne som har lovet å hjelpe henne hvis hun noen gang skulle havne i trøbbel. Han snubler ut av sengen, og kjører av sted for å hente henne på et kaldt gatehjørne og bringe henne i sikkerhet. Mot bedre vitende lar han henne overtale seg til å slippe henne av på en ukjent adresse i en forstad. Det skal vise seg å være en feiltagelse han vil angre. Aimee forsvinner inn i natten, og øyensynlig fra jordens overflate.

Drevet av skyldfølelse og Aimees fortvilte familie, bestemmer Myron seg for å bli personlig involvert i letingen. Men han har en plaget fortid, hvor hans kjære ofte har måttet ta støyten. Nå må Myron en gang for alle bestemme hvem han er og hva han står for, hvis han skal kunne redde både Aimee og seg selv".

Kjenner på mange måter at omtalen over ikke helt gir historien den heder den fortjener. For boken er veldig spennende, om enn ikke den beste av Cobens bøker.

Jeg synes at dette er helt grei krim. Den er ikke spesielt makaber eller grusom, men man blir unektelig nysgjerrig. Den blir aldri kjedelig og oppfyller helt klart sitt formål som tidtrøyte på bussen.

Seks år - Harlan Coben

Seks år er gått siden Jake Fisher avga et løfte til sin livs kjærlighet om å la henne være i fred. Hun giftet seg, og levde lykkelig... Eller gjorde hun det?

Jake Fisher møtte den store kjærligheten, Natalie, på et retreatsenter for kunstnere. Han var det for å skrive på en stor oppgave i statsvitenskap, hun for å jobbe med maleriene sine. De var så utrolig forelsket. Trodde han. For en dag gjør hun det brått slutt, og annonserer forlovelse og snarlig giftemål med en tidligere flamme. Kirurgen Todd. Jake blir til og med invitert i bryllupet, og til sin store sorg og forundring gifter altså Natalie seg med denne Todd. Han lover henne å holde seg unna. Et løfte han holder, i seks år. Helt til den dagen han finner Todds dødsannonse i avisen.

Hvor er Natalie?
Jake greier ikke å holde seg unna begravelsen. Han bare må se Natalie igjen. Og kanskje, bare kanskje, så vil hun møte han igjen. Han vil i alle fall prøve. For uansett hvor lang tid det har gått siden sist, så brenner hans hjerte fortsatt like iherdig. Det er rett og slett umulig å glemme Natalie.

Det er slik det starter. For da begravelsen er over, og lokalet tømmes, er det ingen Natalie der. Derimot er Todds kone og barn gjennom mange år det... Det er definitivt noe som ikke stemmer. Jake begynner å stille spørsmål og oppsøke deres gamle steder. Merkelig nok eksisterer de ikke, og de folkene han greier å få tak i, kjenner han ikke igjen. De har verken hørt om retreatsenteret eller Natalie. Det hele blir bare mer og mer sært. Men Jakes spørsmål går ikke upåaktet hen, og plutselig har han en rekke personer etter seg. Ikke alle har rent mel i posen.

Jaget
Personlig elsker jeg slike bøker. Det blir litt sånn "mindgame", når ingen kjenner dem igjen, eller har hørt om stedet de møttes. Er det slik at hovedpersonen har innbildt seg ting? Hvem kan man stole på? Hva skjer egentlig? Særlig spennende blir det når Jakes involvering får følger. Han blir jaget, og må flykte. Samtidig blir han bare enda mer oppsatt på å finne ut hva som skjer, og ikke minst, finne sitt livs kjærlighet.

Jeg skal ikke skrive så mye mer om historien, for her er det mange forskjellige tråder som flettes sammen, og jeg vil ikke røpe for mye. Det er helt klart Coben på sitt beste, og en glimrende lydbok å ha på øret i høst.

Anbefales!

Pappa er et postkort - Ida Løkås

Helt grei ungdomsbok om ei jente som vokser opp uten en pappa. Hun får imidlertid et postkort fra han til hvert bursdag. Men når de plutselig uteblir, begynner hun å stille spørsmål.

Ida Løkås var vinneren av Schibsted Forlags store romankonkurranse i 2011, noe som resulterte i den flotte boken "Det fine som flyter forbi". Som du kan lese av omtalen, så likte jeg boken veldig godt. Jeg satt kanskje igjen med en følelse av noe litt uforløst, men jeg så helt klart litterære kvaliteter. Det var et godt språk, og en ganske fin historie. Savnet imidlertid et slags klimaks eller en spenningstopp. Det kan være at jeg hadde vært litt "strengere" om jeg ikke visste at det var en ung debutant. Det gjorde meg kanskje litt ekstra "medgjørlig". Allikevel var jeg ganske spent på å lese bok nummer to.

 Her er en omtale av boken fra Schibsted Forlag: 

"Hvert eneste år har Una fått et postkort på bursdagen sin. Et postkort fra pappa. Men dette året er postkassen tom.

For første gang i sitt liv begynner Una virkelig å lure på hvem han er og hvorfor han sluttet å skrive. Selvfølgelig har hun tenkt på det før, men postkortene har alltid kommet, og livet har egentlig vært helt greit uten pappa.

Men når Leo – den mystiske, kjekke filmstudenten – dukker opp i livet hennes og begynner å stille spørsmål, endrer alt seg".

I mylderet av ungdomsbøker, gjerne med overnaturlig eller dystopisk innhold, er denne et jordnært innslag.  Una er en ganske vanlig jente, sett bort fra de mystiske postkortene i livet hennes. Og etter hvert fraværet av dem. Kan ikke helt si at jeg identifiserer meg noe særlig med hovedpersonen, da jeg selv er nysgjerrig av meg. Jeg ville vært sykt ivrig etter å vite hvem personen bak postkortene er, og hvis min mor ikke ville fortalt meg om min far... Vel, jeg hadde ikke gitt opp med det første slik som hovedpersonen! På mange måter var dette noe jeg stusset over. For jeg fant det ikke helt troverdig at Una ikke virket så gira. Ikke før Leo dukket opp i livet hennes. Og da var hun fortsatt ikke så gira på faren sin. Ikke sånn egentlig, det var mer for å fortsette å ha kontakt med Leo.

Ser man litt bort fra dette, så beviser Ida Løkås igjen at hun mestrer skrivekunst. Det var mange fine øyeblikk, som når Una besøker mormoren sin på sykehjemmet. Det er mange betraktninger, skildringer og øyeblikk som gjør boken tidvis veldig koselig og fin. Spenningselementet, det som driver historien fremover, er jo jakten på denne faren. Sakte men sikkert nøstes de forskjellige trådene av spor opp.

Sitter igjen med en følelse av at boken var helt grei. Det var ingen dype daler eller høye topper. Jeg leste den ut på et par kvelder uten problem. Den ble aldri kjedelig, men egentlig ikke så veldig spennende heller. Kanskje var Una litt for lite opprørsk og vitebegjærlig for min smak.

Boken fikk jeg tilsendt fra forlaget

Flink pike - Gillian Flynn

Terningkastene på forsiden lyste mot meg i bokhandelen. Jeg lot meg lokke, og et eksemplar ble med hjem. Det angrer jeg ikke på, for dette er noe så sjeldent som en original krimbok.

"Hvor godt kjenner du egentlig den du tror du elsker og blir elsket av?" spør bokens bakside oss. Og man tror jo gjerne at man kjenner sin kjære ganske godt. Det trodde Nick Dunne også, helt til kona plutselig blir sporløst borte på deres femårs bryllupsdag.

Her er Front Forlags omtale:

"Politiet mistenker - nærmest av gammel vane - ektemannen. Når de undersøker datamaskinen hans og finner spor av suspekte søk, og venner av hans kone Amy forteller at hun den siste tiden var redd for ham og holdt flere ting hemmelig for ham. Nick bedyrer at han er uskyldig. Han kan heller ikke forklare stadige telefonoppringninger. Men hva med den tilsynelatende bekymringsløse oppførselen hans og den forhøyede livsforsikringen, og fremfor alt, hvor er det blitt av Amy?"

Treg start
Jeg synes boken var litt kjedelig i begynnelsen. Det tok liksom litt tid før det begynte å bli interessant. Men det er absolutt verdt det. For når ting begynner å skje, så er det bare å henge på. Jeg vil ikke røpe så altfor mye i denne omtalen, men kan trygt si at jeg ikke greide å legge fra meg boken hele siste halvdel. 

Godt språk
Én ting er plottet og oppbyggingen av boken, som rett og slett er strålende, en annen ting er språket. For jeg tror rett og slett ikke dette ville ha funket så bra var det ikke for at Flink pike er ordentlig bra skrevet. Det er helt utrolig hvor detaljert og samtidig ukomplisert ting beskrives. Du suges helt umerkelig inn i historien og greier lett å se for deg de ulike scenene. Akkurat dette er jeg litt spent på, for ettersom jeg forstår kommer det en film basert på boken snart. Alltid litt spennende å se om den blir slik jeg så for meg.

Konklusjon
En veldig god bok som passer for alle som liker krim, konspirasjoner og spenning. Her er du garantert noen timer god underholdning. Anbefales på det varmeste!

Har du lest boken? Legg gjerne igjen en kommentar på hva du synes.

Bøker man ikke kommer videre med

Jeg har noen bøker som jeg rett og slett ikke greier å lese. Enten er de for kjedelige eller så er de for omfattende. De ligger der og støver, og gir meg en aldri så liten dårlig samvittighet.

Bridget Jones - Mad about the boy
Jeg ønsket meg den nyeste Bridget Jones boka av samboeren i julegave i fjor. Mad about the boy virket i teorien som et artig gjensyn. Nå kommer en spoiler i forhold til bokens handling, så ikke les videre om du absolutt ikke vil vite noen ting før du leser den. Men altså, jeg var ikke forberedt på at Mark Darcy var død. Det ødela hele Bridget Jones-greia for meg. Så rart det enn virker, så vil man gjerne ha happy ending. Hun fikk sin prince charming. Man vil jo ikke vite i etterkant at prinsen til Tornerose døde i bilulykke, eller at Mr. Big (SATC-referanse) plutselig døde av sykdom. Bridget Jones har alltid vært en morsom karakter, kanskje mer morsom da jeg var ung og singel. Nå er hun egentlig bare trist. Jeg ble deppa av å lese om hennes inntreden i sosiale medier, om hennes alenemortilværelse og jakten på en yngre mann. Cougar-greia er ikke sjarmerende. Så i bunn og grunn sluttet jeg plutselig å lese midt i boken. Om det er noen av dere andre som har lest ferdig hele, og vet det er lys i enden av tunnelen her, så si gjerne ifra. Kanskje jeg skal gi den et forsøk til.

Hundreåringen
En annen bok som jeg så gjerne ville like, er denne "Hundreåringen som klatret ut vinduet". Og der forsvant han! Jeg har jo lest bakpå coveret, og hadde et inntrykk av at dette var Sveriges svar på Forrest Gump. En litt enfoldig mann som snubler oppi noen av verdenshistoriens største hendelser. Vel, jeg leste ikke mange sidene før jeg innså at dette egentlig ikke var noe for meg. Prøvde selvsagt litt til. Er noe med å ikke gi opp for raskt. Men nei, jeg og denne karakteren har null kjemi. Jeg dro ikke på smilebåndet en eneste gang. Og denne skal vel være litt morsom? Kanskje det bare er jeg som har dårlig humor...

Sofies valg
Og så, vi har vel alle hørt om "Sophies choice". Et umulig valg. I dette refereres det som jeg har forstått til at det er en kvinne under andre verdenskrig som måtte ta et umulig valg om å redde bare én av sine to barn? Det er visstok en historie bestående av to bøker, skrevet av William Styron. Jeg tror jeg kjøpte de på et loppemarked for noen år siden, og begynte å lese på de nå i sommer. Jeg kom ikke så altfor langt før jeg skjønte at dette er noe jeg ikke gidder å bruke tid på. Det var rett og slett en utrolig kjedelig start på en bok. Jeg aner ikke om det blir noe bedre. Spurte mormor, som også har lest den. Og ifølge henne er det visst det samme kjedelige språket hele boken gjennom. Kanskje filmen med Meryl Streep er bedre..

Hele livet på en dag - Alyson Richman

Vil du lese en bok som er like vakker som den er trist, og virkelig rører ditt vante lesehjerte, så vil jeg virkelig anbefale denne. Greide knapt å legge den fra meg, og leste faktisk ut på en dag. 

Jeg har investert i store svarte bokhyller, med god plass til mine favorittbøker. Har flere stående i hyllene som ennå ikke er lest. Derfor har jeg heller ikke kjøpt så mange nye bøker de siste årene. Ikke så veldig mange i alle fall... Men i sommer har jeg gjort et unntak. For bokhyllene hos bokhandelen og i butikk florerer av fristende godbiter. Jeg greier rett og slett ikke å gå forbi uten å snoke litt blant dem. Sist gang jeg var innom butikken, måtte jeg bare svinse innom bokhyllene, selv om jeg på langt nær hadde planer om å kjøpe en ny bok. Det står nemlig ganske mange på leselisten og tiden strekker liksom ikke til. Men så så jeg altså denne da, med anbefalinger fra flere bokbloggere på. En kan kanskje si litt forskjellig om forlags markedsføring med bruk av bokbloggere, men jeg er vel beviset på hvor effektivt det er.

Når flere bloggere lovpriser den, blir jeg nysgjerrig. Hvem kan se bort fra dette (skrevet av solgunnsin.blogspot.no):
"... en bok jeg ikke klarte å legge fra meg før siste side var lest. Slike bøker er som uventede gaver og jeg kjenner et lite stikk av misunnelse til deg som skal lese den for første gang. Gled deg!"

Men før jeg forteller hva jeg synes, her kommer Cappelen Damms baksidetekst:
"Praha 1930-tallet: Kunststudenten Lenka og medisinerstudenten Josef møtes og forelsker seg. De vandrer lykkelige gjennom byens vakre gater, og aner ingenting om det som snart skal komme til å skje. Men i bakgrunnen lurer krigen, og snart er nazistene på vei inn i byen. Lenka og Josef er jøder, og i tumultene rundt invasjonen kommer de bort fra hverandre. Det siste de rakk å gjøre, var å gifte seg.

New York 2000: I et selskap treffer Josef en kvinne han er sikker på han har sett før. Han blir sittende og se på henne en lang stund, før han ber om å få se på armen hennes. Hun bretter opp ermet, og på underarmen er det tatovert inn seks sifre; fangenummeret fra Auschwitz. Han ser på henne og sier: «Lenka, det er meg. Josef. Ektemannen din.»
Fra det sorgløse livet i Praha før krigen, til grusomhetene i nazistenes Europa, utforsker denne romanen kjærlighetens kraft, minnenes makt og menneskets evne til å overleve".

Jeg synes:
På mange måter røper vel baksideteksten store trekk av bokens handling. Det er ikke alt man vil vite før man begynner å lese... Har derfor kuttet litt av teksten i avsnittet over. Men, dette er bare de grove linjene, du må lese hele boken for så virkelig bli grepet av dens vakre historie. Det jeg virkelig likte var at man blir så godt kjent med karakterene. Det fremstår som svært ekte, og det kjærlige båndet hovedpersonen Lenka har til familien sin er så tydelig. Det er mye kos og god stemning. I tillegg ligger det svært mye forarbeid til grunn for boken, som beskriver krigens brutalitet på en svært troverdig måte. Kontrastene i boken er store. Etter at man ble mamma selv, så gjør grusomme fortellinger hvor barn er involvert et ekstra sterkt inntrykk. Skal ikke nekte for at noen tårer ble felt her. Det er jammen meg helt ufattelig hvor onde mennesker har vært, og stadig er, mot hverandre.

Dette er uten tvil den beste boken jeg har lest på lenge. Og jeg kommer ikke til å glemme den med det første, om noen gang. De vakre menneskene, de grusomme skjebnene og det faktum at mye av den er inspirert av virkelige hendelser gjør dette til en sterk leseopplevelse.

Pergamentet - Gert Nygårdshaug

Boken med et svært tiltalende bokcover levde ikke helt opp til forventningene. Til tross for at jeg anerkjenner at boken er omfattende og godt skrevet, er ikke dette helt min "cup of tea".

Jeg starter med å fortelle at jeg hørte denne boken på lydbok. Det kan selvsagt ha litt å si for inntrykket. Noen historier passer kjempegodt som lydbok, andre blir litt uoversiktlige. Jeg vil kanskje ikke si at denne var vanskelig å prosessere på noe vis, men tok meg ofte i å "fade ut", begynne å tenke på andre ting. Trodde først det var meg selv som var uoppmerksom, men innser at boken rett og slett ikke fenget meg nok. Jeg holder nå på med en ny lydbok, igjen Harlan Coben, og jeg tar meg selv i å ville gå tur bare for å høre hva som skjer videre (hører bare bok når jeg er utenomhus).

Boken handler om:
Jeg kom meg jo gjennom Pergamentet. Men jeg synes ikke det var veldig spennende, eller nervepirrende på noe vis. Det er synd for forlagets omtale (Cappelen Damm) virket svært lovende:

Den norske professoren og kryptologoen Linus Lindehage blir funnet myrdet i en leilighet i Oslo samme kveld som han skal holde en forelesning i det prestisjefylte vitenskaps-selskapet The Royal Society i London, hvor han sensasjonelt skal avsløre innholdet i et mystisk pergament fra middelalderen, kjent som Voynich manuskriptet.

Det er den eksentriske KRIPOS-etterforskeren Skarphedin Olsen som uforvarende dumper over professorens lik, og han får en sak som etter hvert viser seg å ha uhyggelige forgreninger. Hvem er villig til å begå drap for at innholdet i dette pergamentet ikke skal bli kjent? Og hva handler det om?
Etterforskeren og hans team står overfor en nærmest uløselig kriminalgåte som etter hvert topper seg i en svært dramatisk og overraskende slutt.Og tilbake i tid, på 1400-tallet, sitter en munk i et kloster i Italia og skriver...

Jeg synes:
Det må sies at boken ble relativt spennende mot slutten. Denne boken har jo, som de fleste krimbøker, et omfattende plott. Jeg hadde ikke gjettet meg til hele plottet, hvilket jo er et pluss. Nå kommer muligens en spoiler: I bokens etterord skriver forfatteren at han har hentet inspirasjon fra et ekte mystisk manuskript/pergament. Jeg skulle ønske at dette kanskje kunne vært et forord. For det ble faktisk hakket mer interessant, og litt synd at en slik "godbit" skulle spares helt til slutt...

Dette er den første boken jeg har lest av Gert Nygårdshaug. På leselisten står blant annet Mengele Zoo, som visstnok skal være kjempebra. Jeg falt ikke helt for denne boken, men gir ikke helt opp ennå. Nygårdshaug må leses litt mer. Jeg erkjenner at språket er bra. Kanskje var det bare en feil kjemi mellom meg og denne boken. Eller så er det rett og slett ikke full klaff med forfatteren. Vi får se!

Hva skjedde med Esme Lennox? - Maggie O´Farrell

En svært gripende roman som svinger fra kolonitidens India, 30-årenes Edinburgh og til nåtiden. Vi møter en gammel dame på et sinnsykehus, og blir dratt inn i hennes spesielle historie.

Jeg hadde ikke de store forventningene til denne boken, men ble allikevel grepet av baksideteksten.

Her er Aschehougs omtale:
"Denne vakre og gripende romanen utspiller seg i kolonitidens India og i Edinburgh, fra 1930-årene og til i dag. Den forteller historien om Esme Lennox, en intelligent og egenrådig jente som ikke helt klarer å tilpasse seg sin konvensjonelle families sosiale regler. 16 år gammel blir hun visket ut av familiens historie.
60 år senere får Iris Lockhart en uventet telefon. Hun blir bedt om å hente sin grandtante Esme Lennox på asylet, som skal nedlegges. Men Iris har aldri hørt om grandtanten. Likevel ser hun seg nødt til å ta seg av den gamle damen, og etter hvert oppstår det en helt spesiell kontakt mellom dem.
Langsomt får vi innblikk i Esmes liv. Det er en hjerteskjærende beretning om to søstre - om ensomheten som knytter dem sammen, og rivaliseringen som river dem fra hverandre og fører til et umenneskelig svik".

Jeg synes:
Dette er helt klart en av de beste bøkene jeg har lest så langt i år. Jeg greide knapt å legge den fra meg, og ble liggende flere timer på et pledd i skyggen på gresset mens sidene fløy. Til å begynne med var det litt uvant å lese fra Esmes eget perspektiv. Som om vi var inne i hennes hode fikk vi vite alle tankene og følelsene hennes. Tenkte kanskje at det var litt sært, men ble raskt vant til det. Siden jeg allerede hadde lest baksideomtalen, visste jeg jo ganske godt hva som skulle skje. Det gir det hele en ekstra dybde.

Samtidig som vil blir kjent med Esme, dukker Iris opp. Iris driver en bruktbutikk, og har et noe anstrengende forhold til sin stebror Alex og et svært komplisert kjærlighetsliv. Det siste hun trenger er vel en ukjent sinnsyk grandtante på døra. Men så blir hun altså opplyst om denne store familiehemmeligheten, og greier ikke å la være å bli nysgjerrig.

Jeg vil ikke spolie så mye i min omtale i tilfelle du faktisk tenker å lese boken selv (og det synes jeg du skal). Men jeg vil i alle fall si at dette er en sterk historie på mange måter. Uten at jeg er sikker på dette, føles det som om forfatteren har gjort grunding research når det gjelder forholdene til unge pikene på slike sinnsykehus levde under. Og hva som plasserte dem der i utgangspunktet. En slik frarøvelse av liv og frihet gjør en helt matt. Satt igjen etter endt lesing med mange tanker. Dette er en slik bok som du blir sittende og grunne på lenge etter at siste side er lest. Og det beste av alt er at den ikke er spesielt forutsigbar!

Tilgi meg - Harlan Coben

Spennende krim som holder deg fengslet fra start til slutt. Har fått stor sans for Cobens måte å skrive på, og de omfattende plottene, selv om jeg egentlig ikke er særlig stor fan av krim.

Jeg starter bare rett på for å beskrive hva denne boken handler om, før jeg forteller hva jeg synes:

Se for deg den pene kvinnelige fjernssynsreporteren, som i et eget program har spesialisert seg på å avdekke lysskye forhold på TV. Mer bestemt "ta rotta på pedofile menn". Gjennom alias på diverse internettforum gir hun seg ut for å være en pur ung jente, og greier på dette viset å fiske frem de lugubre mannfolkene. Vi blir etter hvert kjent med kvinnen, Wendy Tynes. hun er nemlig ikke bare en kald reporter, men også enke og mamma til en tenåringssønn. Man begynner etter hvert å få sympati for henne, for man skjønner at hun gjør jobben sin i aller beste mening. Dessverre holder ikke dette når hun nok en gang avslører en mann, Dan Mercer, som senere blir drept foran øynene henner idet han forsøker å bedyre sin uskyld.

Midt oppi dette forsvinner ungjenta Haley McWaid. Hun er 17 år, familiens store stolthet og solstråle, og hennes forsvinning setter hele lokalsamfunnet på hodet. Flere ting peker i retning Dan Mercer, som ikke er tilstede for å forsvare seg. Wendy sliter med samvittigheten, og begynner på sitt eget vis å undersøke saken nærmere. Hun nøster oppi et ormebol uten å vite det selv, og det hele får store konsekvenser.

Jeg synes:
Hvis du har lest noen av de tidligere omtalene mine av Cobens bøker på bloggen, så har du skjønt at jeg etter hvert har fått sansen. Det er liksom et sikkerstikk, på linje med Nesbø eller Dan Brown. Du er liksom garantert en spennende bok. Heller ikke denne gangen skuffer Coben, som disker opp med en omfattende historie og intrikate plott. Jeg elsker det faktum at jeg ikke greier å gjette meg til hva som har skjedd. Det er til dels uforutsigbart, selv om noen deler selvsagt er ting man kan tenke seg til.

Kort sagt: Jeg likte boken, og kan fint anbefale den videre om du liker lett, men spennende krim!

Opprøret - Ally Condie

Sørgelig kjedelig avslutning på det som til nå har vært en spennende ungdomsserie innen den dystopiske sjangeren. Allikvel er jeg glad for å ha lest den og tatt et endelig farvel.

Gjør oppmerksom på at omtalen kan innehold spoilere om du ikke allerede har lest boken!

"Opprøret" er siste bok i Matched-triologien, som omhandler Cassia, Ky og Xander som kjemper for å bryte ut av Samfunnet. I det futuristiske Samfunnet, bestemmes hele livet ditt for deg fra start til slutt. Hva du skal spise, hva du skal huske, studere og jobbe med. For ikke å snakke om hvem du skal leve resten av livet med.

Den første boken i serien startet med at Cassia ble matched med sin barndomsvenn Xander. Et fenomen som forøvrig er ganske sjeldent, da de aller fleste ikke kjenner de man blir matchet med fra før. Men idet Cassia skal se på presentasjonen av Xander på skjermen, dukker det opp et annet ansikt. I et kort øyeblikk ser hun et annet kjent ansikt. Nemlig Ky. Hun begynner å bli mer bevisst på Ky, og lurer stadig oftere på om det har skjedd en feil. Selv om det er strengt forbudt innleder de to et forhold, som i stor grad sirkler rundt felles lidenskap for dikt, skrivkunst og kreativitet og frie mennesker. Ingen av dem liker Samfunnet.

Den tredje boken følger opp der den forrige slapp. Cassia har valgt å følge hjertet foran å føye seg. Hun er ikke alene, for nå har det brutt ut en revolusjon og Samfunnet styrtes. Spørsmålet er bare om de nye lederne er noe bedre. Kaos råder, og plutselig bryter et virus ut blant folket. Det blir opp til Cassia, Ky og Xander å finne en kur.

Selv om det er godt å ha avsluttet en serie man har begynt på, og som man den gang syntes var spennende, så var dette er kjip avslutning. Jeg føler at halve boken gikk uten at det egentlig skjedde så altfor mye. Det var lagt stor vekt på Cassias lidenskap for dikt og kunst, og hennes bytting av slike ting. Jeg skjønner jo at i en verden hvor slike ting er forbudt, blir kunst og kreativitet som valuta å regne. Men allikevel var det fryktelig kjedelig. Denne boken hadde nesten ikke noe høydepunkt, og var som en slunken ballong hvor lufta sakte men sikkert sivet ut.

Hadde jeg visst dette hadde jeg ikke begynt på den første boken!

Tilbake til Tall Oaks - Kathleen Grissom

Boken lykkes sånn halvveis med å være en spennende bok med handling lagt til den amerikanske slavetiden. Det kunne fungert bedre om det ikke hadde vært så forutsigbart.

Før jeg starter med å kritisere denne boken altfor mye, vil jeg bare starte rett på med å si at jeg fant den svært lettlest. Den var for all del underholdende og hadde en del spenning. Allikevel kan jeg ikke gi den udelt positiv omtale. Den er blant annet sammenlignet med Barnepiken. Jeg ser at begge omhandler temaet rase. Men egentlig så er de ikke så altfor like allikevel. Denne mangler blant annet humor, og periodevis god stemning. På samme måte som at en skrekkfilm ikke er god om den bare er mørk og dyster fra start til slutt, er denne boken for ensporet. La meg fortelle litt om handlingen før jeg fortsetter:

"Når en hvit slavejente bryter plantasjens uskrevne regler, utløser hun en tragedie som får frem både det beste og det verste i menneskene hun har begynt å kalle sin familie.

Syv år gamle Lavinia blir foreldreløs under overfarten fra Irland til Amerika. Kapteinen tar henne med hjem til tobakksplantasjen han eier i Tall Oaks i Virginia, der hun skal bo og arbeide sammen med slavene. Lavinia blir tatt vare på av Belle, som er kapteinens uekte datter. Hun knytter sterke bånd til sin nye familie, selv om hun skiller seg ut fra de andre med sin hvite hud.

En dag får Lavinia beskjed om å flytte inn i herskapshuset og bli en del av kapteinens familie. Men bak den fine fasaden er forholdene alt annet enn trivelige, herren i huset er fraværende og hans elskerinne avhengig av opium. Lavinia føler seg fanget mellom to verdener. Den dagen hennes lojalitet settes på prøve og hun tvinges til å velge side, kommer betente hemmeligheter og farlige sannheter frem i lyset – og liv blir satt i fare".

Hentet fra Cappelen Damms omtale av boken

Altså, denne boken stinker av Murphys lov. Har du en liten mistanke om at noe skjærer seg? Jepp, da gjør det det. For uansett hva som skjer i boken, er det alltid elendighet. Folk blir misbrukt, mishandlet, sultet, ruset, drept, bortført og det som er. Hele tiden! Det kom til et punkt der jeg sluttet å bry meg så veldig om det. Og derfor er jeg ikke helt begeistret. Jeg forstår at forfatteren forsøker å gi et bilde av slavetiden, men med så mye elendighet fra start til slutt blir det rett og slett for useriøst. Det grenser over til parodi. Jeg rullet flere ganger med øynene, og tenkte "here we go again".

Hvorfor leste jeg den ferdig, kan man spørre seg. Og svaret er at man til å begynne med blir sugd inn i historien til Lavinia. Man vil gjerne finne ut hvordan det går med henne. Rett og slett den klassiske "må vite hva som skjer til slutt". Nekter heller ikke for at jeg lar meg lure inn tragedien. Flere ganger måtte jeg bare lese videre, fordi jeg håpet "skurkene" fikk som fortjent. Med skurk så mener jeg bokstavelig talt. Det er flere karakterer som er ganske endimensjonale her. Og det er selvsagt noen bad guys som ikke har et fnugg av formildende trekk. Dette er også en svakhet ved boken.

Kort oppsummert; unødvendig negativ og forutsigbar. Allikevel greit skrevet og lettlest bok som gjør seg godt som enkel lektyre i sommervarmen.

Den lange, hvite skyens land - Sarah Lark

Selv om jeg trodde jeg hadde lest meg lei av det jeg klassifiserer som en typisk "dameroman", må det sies at denne vakte min begeistring og interesse fra første stund og stort sett helt frem til siste side.

Boken har nådd bestselgerlister, og skal man tro lovprisingene på Bazar Forlags nettside så har den falt i god jord blant bokelskere her til lands også.

Boken handler om:
Historien starter i London i år 1853. Vi møter den ugifte guvernanten Helen Davenport som i flere år har jobbet hos en velstående engelsk familie. Hun drømmer imidlertid om et nytt og spennende liv, og når hun får høre om en stor etterspørsel av unge kvinner til gifteklare ungkarer i New Zealand griper hun sjansen. Hun starter en brevveksling med en sauebonde, og faller pladask.

Samtidig, i Wales, blir vi kjent med den karistmatiske rike og unge Gwyneira Silkham. Hennes far er godseier og formuende eier av sau. De får besøk av en såkalt sauebaron fra New Zealand, en mann som mer enn gjerne vil kjøpe med seg både engelske sauer og gjeterhunder. Men det er ikke alt han vil ha med seg, den vakre Gwyn har også falt i smak. Riktignok ikke på egne vegne, men som et passende husmoremne til sønnen. Han er slu, men vinner rikmannsdatteren i et kortspill. Gwyn, som til tross for sinne og følelse av svik, ser ut til å ta det hele med fatning. Hun er en litt eventyrlysten type med bein i nesen.

Under overfarten til sitt nye hjemland møtes altså disse to kvinnene, og det blir starten på et unikt vennskap på tvers av klasseskillene.

Det ligger kanskje allerede i kortene, men det viser seg at de to ektemannene de er på vei for å gifte seg med, slettes ikke var som forventet.

Jeg synes:
Misforstå ikke, det er ikke noe galt i "dameromaner", men ofte synes jeg de blir for forutsigbare med en tendens til svært enkle plott. Her ble jeg imidlertid overrasket flere ganger, og det liker jeg. Liker også å tro at forfatteren har gjort grundig research, slik at mange av detaljene omkring nybyggerlivet på New Zealand faktisk stemmer overens med virkeligheten. Det virker i alle fall slik, og jeg synes det beskrives ganske godt hvordan de ulike folkene griper muligheten til å skape seg et liv med blanke ark. Midt oppi dette har man selvsagt urfolket Maoriene, som var der lenge før de britiske nybyggerne kom med flyttelasset. Fra å ha bare en enkelthistorie, får du presentert flere ulike skjebner, fortalt på en veldig grei måte. Den var lettlest og underholdende. Perfekt for en sommerdag på verandaen med is, nonstop og peanøtter!

Et helt halvt år - Jojo Moyes

Denne boken overrasket meg svært positivt. Jeg lo, gråt og greide ikke å legge den fra meg. Første bok på svært lang tid som ble lest ut på et døgn.

Ut fra ingressen er det altså ingen hemmelighet at jeg elsket denne boken. Elsket er jo et kraftuttrykk jeg sjeldent bruker om bøker, men her er det altså. Den fortjener det. Hvorfor? Les mer!

Bokens handling
Historien finner i alle hovedsak sted i en engelsk småby, som i stor grad kretser rundt turistattraksjonen Stortfold Castle. Vi møter 26 år gamle Louisa, kallenavn Lou. Hun jobber i en liten café, noe hun har gjort de siste seks årene. Hun er med andre ord en landsens jente, ei som ikke har strevet etter karriere eller å oppleve verden. Hun er liksom fornøyd med å bo hjemme, sammen med foreldrene, bestefaren, lillesøster Katrina og nevøen Thomas. Tilsynelatende i alle fall. Men det er trangt nok, både fysisk og økonomisk. Det er derfor mer som en tragedie når hun brått mister jobben, og desperat må prøve å finne noe nytt. Det er enklere sagt enn gjort.

Etter prøving og feiling blir Lou etter hvert tilbudt en meget spesiell jobb, som assistent for en ryggmargsskadet pasient. Han heter Will, og var før ulykken en suksessrik spradebasse som besteg Mount Everest før middag og drakk sjampis til frokost. Vel, du skjønner typen. Uansett, jobben blir ikke enkel, for Will hater livet sitt. Han gjør alt han kan for å vise forakt, og Lou gruer seg til å gå på jobb. Helt til hun en dag får nok. Hun begynner så smått å ta igjen. Hun blir plutselig en av de få, om noen, som virkelig tør å si det hun mener. Det er forfriskende, og ting ser ut til å gå bedre. Det er helt til Lou innser at hun virkelig har blitt kastet på dypt vann. For ting er om mulig verre enn hun først hadde forestilt seg.

Jeg synes
Det jeg likte med denne boken var først og fremst hovedkarakterene. Jeg falt pladask for Lou. Hun var så troverdig, med sine rare antrekk og litt vimsete oppførsel. Jeg likte henne, og fikk en slags følelse av at vi kunne ha vært venner. Jeg kunne ganske lett sette meg inn i hennes tanker og følelser. Det samme kunne jeg med Will. Det er nemlig meget godt beskrevet hvordan det må være å plutselig få livet sitt snudd på hodet på den måten. Hvordan skal man finne glede i et liv hvor man nesten ikke kan gjøre noen ting selv? Det er ikke til å unngå å føle sympati, selv om man innimellom får lyst til å riste han av fortvilelse.

Videre liker jeg tonen som utvikler seg mellom karakterene. Det vokser frem et slags vennskap, om man kan kalle det det. Det er fascinerende, og blir bærebjelken i historien. Man begynner å undre, hva skjer videre? Lou har sitt å stri med, så på mange måter kan man si at Will blir like viktig for henne som hun er for han. Samtidig tar boken opp en rekke moralske dilemmaer, fordommer og generaliseringer. Generelt en bok jeg nå fortsatt går og tenker på. Det er nesten er savn å være ferdig med den.

Den uskyldige - Harlan Coben

Coben skaper en historie ut fra et uhell som skal komme til å prege en mann resten av hans liv. Tradisjonen tro blir det parallelle historier og spennende usannsynligheter.

Harlan Coben er vel ikke kjent for å spare på krutt eller klisje. Her får du begge deler i all mass. Til å begynne med møter vi Matt Hunter, som er en ferdigsonet drapsmann. Han er kanskje ikke det vi forbinder med en blodtørstid morder, men tvert imot en vanlig snill mann som må slite resten av livet for det som skjedde en natt for mange år siden. Den gangen han forsøkte å skille to som sloss og endte opp som drapsmann ved et uhell. Heldigvis går livet hans vei, han greier å leve innen jussens verden, om enn ikke som advokat, og har funnet den store kjærligheten. Problemet er bare at kvinnen han deler sitt liv med, og som bærer hans barn, slettes ikke er den hun utgir seg for å være. Han går store problemer i møte.

Les Cappelens omtale:
Nå er det gått ni år siden han ble løslatt fra fengselet. At han var uskyldig dømt, har de fleste glemt. Han er en eksfange, og har innsett at han må leve med det stempelet. Livet hans i dag er likevel bra. Han har en god jobb. Han og konen Olivia venter barn, og de ser etter et hus i byen hvor han vokste opp. Men så mottar Matt en sjokkerende og uforklarlig videosamtale fra Olivias telefon.
Men videobildene, som viser hans kone sammen med en annen mann på et hotellrom, er bare begynnelsen på marerittet som venter. Mannen på bildet blir drept, likeledes en mystisk mann som lenge har skygget Matt. En from og godt likt nonne blir funnet kvalt i sengen sin på klosteret. Og både lokale og nasjonale myndigheter, inkludert mordetterforsker Loren Muse, som er en gammel skolevenninne av Matt, mener at alle spor peker mot en tidligere straffedømt med et drap på samvittigheten allerede: Matt Hunter!

Matt innser at han nok en gang kan ende i fengsel uten å ha gjort noe galt. Det hjelper heller ikke på situasjonen at hans unge kone har løyet for ham – om alt. Hun har diktet opp et helt liv, men hvorfor? Matt ser ingen annen utvei enn selv å kaste seg ut i etterforskningen for å unngå nok en gang å bli urettmessig dømt.

Jeg synes:
Til nå tror jeg faktisk at dette er den beste Coben-boken jeg har lest (hørt på lydbok). Den har den samme oppskriften som de andre, men jeg synes kanskje at historien er ekstra spennende. Det er flere historier flettet inn i hverandre, og jeg grublet lenge for å finne svaret på "gåten". Jeg trodde jeg hadde svaret flere ganger, men tok ofte feil. Det liker jeg.

Hold tett - Harlan Coben

Nok en intrikat og spennende krimhistorie fra mesteren Coben. Full av språklige bilder, særpreg og klisjeer på beste Coben-vis.

Jeg har hørt en del lydbøker av Coben i det siste. Ikke fordi jeg nødvendigvis digger forfatteren, men fordi han skriver slik at det er spennende og lett å høre på når man sitter i stappfull buss. Det krever egentlig ikke så mye tankevirksomhet. Man blir bare fôret med ulike scenario, og kan gå rundt og gruble litt på hva det er som egentlig har skjedd. Det som kanskje fascinerer meg med Coben, og som gjør at jeg hører flere av bøkene, er at han har flere små twists&turns gjennom boken. Så selv om jeg gjetter meg til noe, så greier jeg ikke å gjette meg til alt.

Her er Cappelens omtale av boken:
Tia og Mike Baye hadde aldri forestilt seg at de skulle spionere på barna sine. Men den 16-årige sønnen Adam har vært uvanlig stille i det siste. Etter at bestevennen hans, Spencer, begår selvmord, kan de ikke hjelpe for at de blir svært bekymret. Bare noen dager etter at de får installert et overvåkningsprogram på Adams pc, leser de en kryptisk e-post fra en ukjent avsender: “Hold tett og alt går bra”.

Som om Mike Baye ikke har nok fra før, får han også vite at naboens sønn Lucas har desperat bruk for ny nyre. Siden han er guttens lege, får han rede på en meget pinlig hemmelighet som kan forandre naboenes liv. Etter hvert blir livene til de to familiene vevd sammen på en uventet brutal måte, og hemmeligheter som er blitt holdt skjult lenge begynner å komme til overflaten. De desperate foreldrene må velge måten de skal beskytte dem de elsker høyest i verden.

Det som ofte slår meg med Coben sine bøker, er at jeg ikke nødvendigvis alltid liker hovedpersonene. Her sliter jeg kanskje litt med at Tia og Mike velger å spionere på sønnen sin. Det er såklart en meget god grunn til det, men allikvel føler jeg at ikke alt er prøvd. Som i flere andre av Cobens bøker, så foregår det flere historier parallellt. Det tar kanskje en stund før man greier å se hva den ene historien har med den adnre å gjøre, hvordan de henger sammen. Det kan kanskje gå helt mot slutten før man skjønner hvorfor forfatteren har valgt å bruke så mye tid på ulike enkeltelementer. En kan jo mene hva man vil om at uansett hvem som nevnes, så henger den sammen med noen i den store helheten. Det blir jo selvsagt veldig oppkonstruert, men allikevel, det er jo en bok. En krim sådan. Et litterært puslespill.

Jeg har hatt koselige og spennende timer med denne på øret. Den går kanskje ikke inn i historien som tidenes krimbok. Jeg synes for eksempel at den er litt for amerikansk. Men allikevel, noen ganger må man bare ta en bok for det den er. Ren underholdning!

Divergent 2 - Opprøreren

Bok nummer to om fryktløsjenta Tris, er litt mer sprikende enn den første boken. Fordelen er at du aldri vet hva som skjer på neste side. Ulempen er at det kan være litt forvirrende.

I denne boken fortsetter historien der den forrige boken slutter. Byens innbyggere er splittet, og det ser ut til å bli krig mellom de ulike fraksjonene. Fryktløsjenta Tris sliter med traumer etter at hun drepte kompis og fraksjonskamerat Will da han angrep henne under en simulering. Dette gjør at det blir en distanse mellom henne og kjæresten Tobias. Det er vanskelig å snakke om hva som har skjedd. Samtidg foregår det veldig mye annet som krever henne oppmerksomhet. Som hva de nå skal gjøre, siden det ikke er et alternativ å dra tilbake til fryktløshovedkvarteret. De oppsøker de fredsommelige, men som navnet sier er de den fredelige fraksjonen. De vil ikke ta parti. Det er kanskje fredsbevarende, men også en smule feigt.

Tris, Tobias og de andre rømlingene blir nødt til å flykte da en gruppe fra Lærd kommer for å lete etter dem. De ender opp hos de fraksjonsløse. Her møter de noen de ikke hadde ventet å møte på, og som kommer til å få betydning for resten av boken.

Få dødpunkter
Jeg er redd for å skrive for mye i min omtale av boken. Jeg vil ikke at det skal bli en spoiler. Men generelt sett kan jeg si at Tris tar en del sjanser, og valg som hun ikke deler med kjæresten. Føler at store deler av boken går ut på løfter, løftebrudd og en slag katt og mus lek mellom de to. Synes personlig ikke at det er spesielt spennende. Jeg greier kanskje ikke å identifisere meg så mye med de følelsene Tris har, når det kommer til fraksjonsvalg, den døde kompisen og evinnelige kvaler. Det er derfor vanskelig å helt forstå de valgene hun tar. Men, man trenger ikke å være enig i de handlingene hovedpersonen utfører, for å synes at det er en spennende bok. For det er den. Det få dødpunkter, og action i bøtter og spann.

Her er forlaget Schibsteds omtale av boken:
I et Tris Priors Chicago er samfunnet delt i fem fraksjoner; de ærlige, de uselviske, de modige, de fredelige og de intelligente. Alle 16-åringer må velge hvilken gruppe de skal være med i for resten av livet.

Vår heltinne Tris tar et valg som overrasker alle – inkludert henne selv. Hun legger ut på en ensom ferd, fast bestemt på å finne ut hvor hun egentlig hører hjemme. Hun er sjokkert over brutaliteten i sitt nye liv, og kan ikke stole på noen. Likevel tiltrekkes hun av en gutt som tilsynelatende både truer og beskytter henne.

I Opprøreren er det krig mellom fraksjonene, og Tris blir stilt ovenfor dilemmaer hun aldri hadde trodd hun ville oppleve. I krig må man for alvor velge side og valgene man tar blir enda mer ugjenkallelige. 

Jeg synes:
Om det er noe jeg savner, så er det kanskje de mellommenneskelige forholdene. Jeg savner egentlig følelsen av at det er flere som står sammen mot stormakten. I stedet er det som oftest "Tris mot verden". Den første boken hadde et element av påbegynt vennskap, som på et vis ikke gjennomføres i bok nummer to. Det er heller mer dårlig stemning, og man vet aldri helt hvem man kan stole på. Samtidig plages hovedpersonen av drapet på Will. Det gjentas flere ganger gjennom hele boken, nesten til det kjedsommelige. For selv om man som leser forstår at det er traumatisk, føles det innimellom for repiterende.

Dette er kanskje en litt annerledes bokserie. Den inneholder som de fleste slike dystopiske ungdomsbøker også kjærlighet. Men hovedpersonen tar egne valg, og er på mange vis litt uforutsigbar. Det blir plutselig ikke kjærligheten som er drivkraften her. Det er egentlig ganske forfriskende.

Som det kommer frem av omtalen, liker jeg kanskje ikke bok nummet to like godt som den første. Jeg synes den ble litt for rotete, og bar for mye preg av at Tris var ustabil. Men den er allikvel lettlest nok, og jeg kommer med stor sannsynlighet til å lese siste bok også.

Nekropolis - De fem utvalgte nr 4 - Anthony Horowitz

En svært spennende og noe creepy bok om hva som skjer når alle rundt deg i byen sakte men sikkert dør eller forsvinner foran øynene dine.

Vil bare starte med å skrive at dette er bok nummer fire av fem i serien om De fem uvalgte. Vil du lese mer om de andre bøkene, finner du mine omtaler her:

1. Ravneporten
2. Ond stjerne
3. Mørkets tid

Nekropolis fortsetter litt hvor den forrige slapp, men starter på ett litt nytt sted. Hver bok presenterer en ny person, en av de fem utvalgte. Jeg var ikke så stor fan av bok nummer tre, Mørkets tid. Den var kanskje spennende nok, men ikke helt "my cup of tea". Heldigvis traff Nekropolis blink. For her skorter det ikke på spenning, forfølgelser, ditto forfølgelsesangst og uggen stemning. What's not to like? 

Nekropolis' handling
I bok nummer fire blir vi bedre kjent med Scarlett. Hun er den femte utvalgte, men vet det ikke selv ennå. Som de andre må hun finne det ut på den harde måten. Hennes eneste fordel er at de andre vet hvem hun er, og prøver å nå henne. Dessverre blir de for sene. Scarlett er nemlig på vei til Hong Kong, etter å ha mottatt en noe merkelig telefon fra sin far som jobber der borte. På kort varsel må hun pakke tingene sine og komme rett til han. Det er helt opplagt en felle, men selv om Scarlett synes at det er merkelig, så aner hun ikke hvor store problemer hun går inn i.

Før Hong Kong-turen får hun første gang høre om "de fem". Hun går inn en mystisk dør i en kirke på klassetur. I stedet for bøttekottet, ender hun opp i et mystisk kloster, med en meget ekkel gammel munk. Den noe ondskapsfulle skapningen forteller henne historien om de fem utvalgte, og hennes rolle i det hele. Hun vet ikke helt hva hun skal tro, men skjønner at hun må komme seg unna, og det raskt som mulig. Hun utfinter de kjipe munkene, og kommer seg helskinnet tilbake til London.

I tiden etterpå skjer det flere ting, som for eksempel at en mystisk asiatisk mann forsøker å kontakte henne. Når hun drar for å treffe han, skjer det uforutsette ting, som gjør at hun virkelig begynner å bli redd.

Dødens by
Når Scarlett ankommer Hong Kong begynner hun å innse hvilken knipe hun er i. Det er virkelig noe som ikke stemmer. Hun får ikke møte faren sin, bare merkelige medarbeidere fra farens arbeidsgiver, the Nightrise Corporation.

Kort sagt så er Scarlett innsperret i en slags dødens by, hvor "de gamle" (les: bad guys demoner og ulumskheter som er fienden i denne serien) styrer det hele. Mange mennesker er besatt, haugevis døde. Noen beboere skjønte at noe var i gjære, og kom seg ut i rett tid.

Det hele blir en svært spennende bok når lederen av de fem utvalgte, Matt, forsøker å redde Scarlett. Det er ikke bare bare å ta seg inn i en bevoktet og råtnende by. Og Scarlett slipper heller ikke unna bevoktede blikk. Dette utvikler seg til å bli en slags skrekkens katt og mus-lek. Den er ikke forutsigbar, for det er nesten umulig å gjette seg til hva som skjer rundt neste sving. Eller i dette tilfellet, på neste side.

Jeg fikk tilbake troen på serien, og gleder meg masse til å ta fatt på bok nummer fem. Hadde egentlig tenkt å lese den i påsken, men den eneste bokhandelen som jeg vet selger den her i byen, var utsolgt. Kjiper'n. Så må bestille på nett. Men når den først kommer, da blir det kosestund!

Hjemgjeld – Ronny Trælvik

I posten kom det en nordnorsk krimbok, et påskeegg, et mystisk forseglet brev, en stk tesil og en pose mango-te. Herlig effektiv markedsføring, dog vil jeg gi en ærlig omtale av boken «Hjemgjeld».

Som nevnt i ingress kom altså denne signerte boken i posten, etter forespørsel fra forlaget Bok i Nord. Forlagets daglige leder er også forfatteren selv. Ronny Trælvik er ikke ny i gamet, med både biografier, lyrikk og lokalhistoriske billedverker på merittlisten. Dette er imidlertid forfatterens første krimbok.

Jeg tenker ikke å bruke så mye «spalteplass» på markedsføringen, annet enn å si at den var svært effektiv. Det er intet mindre enn en gavepakke, med signert bok, et forseglet og stemplet utdrag fra boken, ett par bevismaterialer med bilder av kniv og pistol, samt masse smågodt og te. Kan ikke si annet enn at det var stas. Det hele gjorde meg positivt innstilt til boken, og fikk meg til å legge den øverst i lesebunken. Til tross for dette har jeg tenkt å være dønn ærlig i min omtale av boken.

Jeg satte meg godt til rette i sofaen en dag jeg var hjemme alene. Jeg hadde nybrygget te på bordet, og begynte å knaske på en sjokolade fra påskeegget. Jeg åpnet boken og begynte å lese.

Forlagets egen omtale av boken lyder slik:

«William Blix, opprinnelig fra Nord-Norge, har forlatt landsdelen og lever et anonymt liv i hovedstaden. Fortiden innhenter han, og tvinger ham tilbake mot nord, til Bøvær på Senja, hvor det allered har skjedd to uoppklarte dødsfall. Det er mer dramatikk i emning... Handlingen starter midt i en dramatisk skuddveksling i Oslo, men raskt tas vi med nordover til Senja. Samtidig er den pakistanske familien Bahra på vei opp kysten i yachten «Afrodite». Du møter redaktøren og forleggeren Maria, familien Iversen, sistnevnte fastboende på Senja. Allerede etter et par-tre kapitler aner vi at samtlige er på kollisjonskurs».

Uklare elementer

Handlingen starter rett på. Hovedperson William Blix befinner seg altså i Oslo. Foran han står en 23 år gammel gutt. Han vifter med en pistol. Virker helt sinnsforvirret, og med ett går skudd av. Det står ett par gutter til der. Blix tar med seg gutten i bilen, og kjører avgårde. Senere i boken får vi vite at gutten er Blix' halvbror. Blix vet det, broren gjør det ikke. For min del kommer det aldri helt klart frem hva Blix gjorde akkurat der, på det tidspunktet. Det kommer aldri helt frem hva broren gjør der heller. Dette spørsmålet fulgte meg gjennom hele boken, fikk aldri et helt klart svar på det.

Handlingen fører oss videre til båten Afrodite. Til den noe smågale kvinnen Nasim Bahra, nevøen Waqar og «tjenestepiken» Kylia. De er på vei nordover med båt. Det vites ikke helt hva de egentlig skal, men det kommer etter hvert frem at Hakimurra Bahra, familiens overhode, ble drept oppe i nord, på overnattingsstedet «Kråkeslottet». Det er der de har tenkt seg. Den som tilsynelatende hadde drept mannen, var Blix' halvsøster, før hun tok livet av seg i en veigrøft. Blix har aldri hatt kontakt med sine halvsøsken, og de visste ikke engang at han eksisterte. Han føler seg forpliktet til å oppklare saken, og tar derfor også turen opp til Kråkeslottet. Her møter han forlagsredaktøren Maria, som tilfeldigvis er på ferie her oppe. Det dukker opp flere merkelige karakterer, som den lokale potensielle «voldtekstmannen», en eksentrisk einstøing av en kunstner, den ekstatiske vertinnen og damen som lufter hunden. For ikke å snakke om småbarnsfamilien som er på ferie, hvor faren faktisk har fått et skjult oppdrag om å drepe. Er du forvirret? Les litt til er du snill.

Litt Agatha Cristie

For historien inneholder unektelig mange tråder, og det er innimellom vanskelig å holde fokus på den røde tråden. Men den er altså at to drap skjedde, saken er avsluttet, men det er fortsatt ugler i mosen og en del uavklarte spørsmål. Hva skjedde egentlig? De parallelle historiene nøstes sakte med sikkert opp mot slutten. Det er ett par positive ting som gjør at jeg kom meg gjennom boken uten altfor stort besvær. For det første er det unektelig et mysterie, og man lurer jo på hva som egentlig skjedde. Jeg får til tider en Agatha Cristie-følelse av plottet, persongalleriet og måten det hele er bygd opp på. Allikevel må jeg si at det er en merkelig bok. Det er rett og slett for mange spørsmål som dukker opp underveis, som man egentlig ikke får svar på. Ting som aldri ville skjedd i det virkelige liv, og som gjør at historien mister troverdighet. Som for eksempel at flere av karakterene henger sammen på en merkelig måte. Det er usannsynlig at Blix har et forhold til en svært eldre enke, som har skrevet en bok om drapet hun har tenkt å gjøre på nettopp Blix. Samtidig har redaktør Maria fått den tilsendt, og leser den mens hun er på ferie i Kråkeslottet. Blix er i tillegg hundelufter for småbarnsfamiliens hund, den samme småbarnsfamilien som også var tilstede i syden da Blix' kjæreste forsvant sporløst på mystisk vis.

Jeg synes

Altså, for å oppsummere hva jeg egentlig synes. Jeg bevarte troen på at jeg ville like boken helt frem til den litt eldre enken dukket opp i bildet. Da hadde jeg oversett den merkelige starten, og det faktum at hovedpersonen hadde gitt opp en glitrende journalistkarriere for å bli hundelufter. Men at Blix hadde et forhold til denne eldre hundeeieren, ble et merkelig innslag. Det samme at hun har skrevet bok om hvordan hun har tenkt å drepe han. Nå ser jeg at jeg har skrevet ordet «merkelig» to ganger allerede i avsnittet. Og jeg føler at dette oppsummerer hva jeg synes om boken. Jeg ser at den har potensial, men jeg får lyst til å redigere den. Luke ut de merkelige elementene, gjøre den litt mer troverdig, og ikke minst, forklare hva som egentlig skjedde med Blix kjæreste da hun forsvant. Når det er brukt så mye tid på akkurat dette, burde det kommet frem. Eller i alle fall blitt gitt et svært kraftig hint. Kanskje ble det det, bare at jeg ikke oppdaget det.

Hjemgjeld har flere andre snedige elementer, som at den stakkars mishandlete tjenestepiken rømmer, for så å brase inn i armene på sin fangevokter igjen. Det er ikke småtteri hun må holde ut. Hva Nasim Bahra egentlig har å gjøre på Kråkeslottet har jeg heller ikke helt forstått.

Alt i alt, dette er ikke en bok jeg likte så altfor godt. Til det ble den altfor kaotisk og rotete. Det mest positive er at den er relativt godt og levende skrevet, den har et noenlunde greit plott, og kunne blitt en fullverdig krimbok med noen justeringer. For nå, er ikke dette noe for meg.

Dog tenkte jeg underveis, mens jeg mumset smågodt, at det hadde vært utrolig creepy og effektfullt hvis noen i boken ble drept av eksempelvis smågodt og mango-te!